hits

DE PUTTET BABYEN MIN I KJØLESKAPET

  • 13.03.2018 - 12:00

 

...for dette skjer, og det skjer ofte. Det er tabu å prate om, det er tabu å fortelle de gledelige nyhetene før de 12 usikre ukene er over. Men hvorfor, hvorfor gå rundt med sorgen alene over å ha mistet et barn, bare for man ville være sikker før man delte det? Sikker blir man ALDRI! jeg har opplevd det to ganger!

I dag har jeg tent lys.

Jeg har tent et lys for den vakre gutten min jeg bar i 6 mnd, men aldri fikk ta med hjem. Jeg har tent et lys for den søte lillebroren min som ble med hjem, men som ikke fikk bli. Jeg har tent et lys for alle de andre. Hele året igjennom vil jeg minnes alle som ble født stille, men som bare ble holdt en kort stund.

Jeg hat tent lys for alle de søte små som måtte avslutte livet før det rakk å starte.

Jeg var bare 5 år da det skjedde første gang. Den gang jeg skulle inn å se etter min lillebror på 3 mnd, den etterlengtede lillebroren som var så utrolig søt og liten. Lillebroren som lå å tok en liten hvil slik som alle andre små babyer. Lillebroren som for en knapp time siden hadde gidd meg, mamma og pappa et av sine første store smil. Ja, det skjedde da for første gang, at en av mine nære og kjære små mistet livet før det rakk å starte. Han mistet livet i uventet barnedød. Jeg var selv liten, en jente som fikk oppleve noe en 5 åring ikke skal oppleve. Jeg opplevde noe ikke en gang en voksen mamma eller pappa skal oppleve! Jeg så akkurat da, min sterke mamma holde den livløse lille kroppen i armene, jeg så min sterke pappa ta meg i hånden mens han skrek at vi måtte forte oss. Han løp ut i vestlandets største storm uten sko. Jeg så min mamma sitte i baksetet med den lille kroppen på fanget, mens hun modig utførte gjenopplivning på den lille bylten, min lillebror. Jeg så min mamma som samtidig gjorde alt for å berolige meg. Jeg så det kom blodig skum i fra nese og munn.

Jeg var redd, jeg var livredd! Men jeg kunne ikke vise det, jeg måtte være sterk for mamma og pappa. Jeg var 5 år og forsto at her må jeg beholde roen for alle sin del. Jeg var stolt av pappa som kunne kjøre bil så bra, jeg var stolt da han ringte politiet å sa i fra om at han måtte kjøre på rødt lys. Jeg var stolt da jeg så hvor rolig mamma prøvde å være for å ikke skremme meg. Jeg var 5 år da jeg kom løpende nesten uten klær, sammen med pappa uten sko og mamma med min livløse lillebror i armene inn sykehusdøren.

Jeg så mine sterke foreldre sitte livredd å vente, jeg så de håpte, jeg så de ba. Jeg så legen komme, jeg hørte at han sa: vi klarte ikke redde gutten deres! 

Jeg var 5 år, jeg husker pappa holdt godt rundt meg da jeg så mamma falle om i armene på legen. Jeg var 5 år da jeg opplevde en families største mareritt! En families aller største verdenskrise. Ja, en verdenskrise rammet vår familie. Vår lille familie opplevde det som skjedde da akkurat like ille, som alle andre opplever det når de mister sine nærmeste i store verdenskriser og elendighet. Store verdenskriser rammer store grupper mennesker. Og ja, misforstå meg rett, det er like ille. Men for oss er tapet av den lille lillebroren min, akkurat like sårt selv om ikke hele verden vet om det. Like sårt for oss å miste vår ene, som det er når andre mister noen i en verdenskrise. Forskjellen er: da tropper alle opp, kriseteam og støttegrupper, hjelp og annen hjelp. Vi skal alle være evig takknemlige for at så mange står klare når store tragedier skjer. Men vi skulle også ønske at de sto klare for oss og alle andre når noen bare mister en. (Om vi ikke takket ja der og da, så ikke gi dere. Gi oss det skrekkslagne tilbudet gang på gang på gang, for selv om man sier nei, så mener man ja lengst inne). For der sto vi tre, pappa, mamma og meg, alene. Uten store teem eller støttegrupper som støttet oppunder oss i årene som kom. Vi sto alene, oss mot resten av det daglige livet som fortsatte å gå sin vante gang. Jeg var 5 år da jeg skulle tilbake i barnehagen, jeg var 5 år da jeg kom tilbake i barnehagen å svarte at alt går fint. Jeg var 5 år da jeg satte masken på når andre kom stolt å viste frem sit lille nyfødte småsøsken. Jeg var 5 år og jeg husker det som det var i går! 

I vårt lille lille Norges land mister omlag 400 familier sitt barn tidlig i livet. Dette er noe folk ofte ikke snakker om, dette er noe folk ikke ønsker å snakke om. Men de som har mistet skulle så gjerne ønske at andre snakket om det, at andre husket på det når det nærmer seg jul, bursdager, konfirmasjonstider og andre tider. Å miste et barn sent i svangerskapet eller kort tid etter livet startet, er noe som ikke bør være tabu. For alle disse hundrevis av familiene som sitter igjen uten sin lille, er dette den største krisen som kunne skjedd. Og disse glemmes! 

Jeg var ikke 5 år da det skjedde igjen, jeg var 25+5! Jeg hadde allerede født 4 barn, vi alle seks gledet oss over livet i magen. Det var en gutt, han hadde vokst seg større og større de siste 6 mnd. Han kom til verden med 10 fingre, 10 tær, nese, øyne og en liten munn. Han var helt ferdig og klar til å møte verden, men han var altfor altfor liten til å klare det, han kom stille til verden!

Etter fødsel, lå jeg i dagevis på føden, FØDEN!!! Jeg aner ikke hvorfor. Jeg hørte andre gråte lykkelig over sine nyfødte, jeg hørte andre gå å hysje og bysse på sine nyfødte så de ikke skulle gråte. HADDE JEG BARE FÅTT HØRE GUTTEN MIN GRÅTE! Men han var stille, han lå i en skål i kjøleskapet. Jeg hadde han inntil meg flere ganger, da han kom var han kald, da jeg leverte han fra meg var han varmere. Jeg hadde igjen opplevd krisen, verdenskrisen. Verdenskrisen som denne gang rammet fire barn, pappaen og meg. På nattbordet lå det brosjyrer, hvordan takle sorgen ved å miste et barn? Kort tid etter kom hverdagen, andre glemte,  vi husker på det hver eneste dag, og som vi må holde for oss selv. 

Så i dag tente jeg et lys for den vakre gutten min jeg bar i 6 mnd, men aldri fikk ta med hjem. I dag har jeg tent et lys for den søte lillebroren min som ble med hjem, men som ikke fikk bli. I dag har jeg tent lys for alle de andre som ble født stille, men som bare fikk bli holdt en kort stund.

FØLG MEG GJERNE VIDERE PÅ BLOGG, INSTAGRAM OG FACEBOOK  

SNAPCHAT: iki83

HVA, HVORDAN, HVORFOR?

  • 15.01.2018 - 00:22

Hvordan starter jeg etter lang tid borte fra bloggen, og hva skal første innlegget være om? Jeg vil jo helst fortelle alt på en gang!!! De siste innleggene mine har kommet skjeldnere og skjeldnere. Jeg tenker vær dag jeg skal dele noe med dere, men jeg har valgt å la det ligge. Jeg har ikke ønsket å prioritere det, jeg har ikke hatt tid eller lyst til å stjele fra barnas tid, kjærestetid eller tid sammen med andre. Jeg er stort sett aldri alene lenger, slik jeg var før. Nå jobber jeg 100% alle barna går på skolen og alle barna har flere fritidsaktiviteter. For min egen del har jeg heller ikke hatt mulighet til å prioritere trening eller diettmat... mulighet har jeg vel hatt, men jeg har valgt det bort dette halve året for å ha andre ting i fokus. 

Julen var koselig og ble feiret med familie og venner. Det nye året gikk vi inn i sammen med både nære og nye venner. Så nå er 2018 i gang og jeg prøver meg igjen! For meg er det terapi å skrive om alt det morsomme... men også alt som ikke er så godt. Det får dere lesere til å vite at alle liv er ikke perfekt selv om det er en blogger som skriver.

Jeg vet at med mitt liv, mine erfaringer, mine meninger og med mine tanker får jeg dere lesere til å tenke, lære, føle, le, snakke dritt eller rett og slett lære eller lytte til hva jeg forteller dere. Jeg får selv ut glede, tanker, irritasjon eller frustrasjon så derfor hjelper det også meg selv, så velger å fortsette med å dele ting med dere. Så hva hvordan og hvorfor skal dere få vite underveis, det er en goood del!

Det gir meg glede å få alle de fine kommentarene og meldingene jeg setter virkelig pris på de alle sammen. 

 

 

KJØP JULEGAVENE DINE HER... og spar penger

  • 18.11.2017 - 00:09

                                                                                                                                                                                                           inneholder annonse lenker 

De siste årene når det har vært desember og juleforberedelser har jeg vært hjemme og hatt god tid til å vaske, rydde, pynte og kjøpe julegaver. Men i år jobber jeg 100% i tillegg til å være mamma til fire skolebarn som går i 1,2, 4 og 5 klasse. De er også en aktiv gjeng som har mange fritidsaktiviteter som fotball, dans, svømming, gitar, turn og freex. 

Så for meg blir desember måned litt anderledes enn ellers. Det som da er perfekt er at mange av julegavene kan kjøpes på nett. Og jeg har funnet noen favoritt butikker. En av dem er me&i og barna elsker klærne der fra. Denne gangen var det Emma Noranda som trengte noe nytt. Siden hun går på både turn, dans og freex var hun så lur å velge ut noe hun kunne bruke til alt dette, men også på skolen eller hjemme som koseklær. Valget falt på medallions tanktop og medallions sportleggings.   

Klærne til me&i oppfyller så mange av mine ønsker når det gjelder kriterier og kjøp 

  • Svensk merke
  • Produserers på en ansvarlig måte under gode arbeidsforhold i Portugal eller Tyrkia
  • OEKO-TEX (som betyr at tekstilene er fri for kjemikalier som er helsefarlige, og klærne kan brukse med en gang du får de)
  • Økologisk bomull på alle babyklærne
  • Kjønnsnøytrale barneklær 
  • De mest behagelige og deilige klærne du kan tenke deg ♥
  • De holder også på farge, fasong og kvalitet vask etter vask

Da jeg så at de hadde fått like klær til voksne også... ja da tok det ikke lang tid før jeg fant ut at det skulle en jeg kjenner få i julegave. Både medallions tanktop og sportleggings finnes til voksen.  

Akkurat nå kan du kjøpe sett og få rabatter, hvor bra er ikke det nå like før desember? 

 

 

Kjøper dere julegaver på nett? Prøv gjerne me&i, jeg er super fornøyd!

Følg meg på snap iki83

Instagram : fit_after_five og femhjerter

HVORDAN MISTE ET BARN?....

  • 01.10.2017 - 01:10

Hvordan starter man etter så lang tid borte? Jeg har i lengre tid fortalt på andre sosiale medier at jeg var tilbake fra 1 oktober. Grunnen til at jeg har vært borte er flere, og jeg kommer tilbake til det litt senere. 

Det er delte tanker og meninger om at jeg setter igang å skrive igjen. Men for meg blir tanker ofte lettere å skrive, enn å bare gå å tenke. Grunnen til at jeg startet bloggen var for å dele min historien om hvordan det er å miste et barn. Hvordan kjenne på tomheten ved å begrave sitt eget barn og hvordan komme seg videre. I håp om at andre kunne søke trøst, forståelse og ikke føle seg alene i alt det forferdelige, ønsket jeg å dele min og familien sin reise. Men underveis har bloggen også bært preg av så mye mye mer. Livet som mamma til fem, livstilsendring og ellers andre ting som skjer i mitt liv. Jeg kommer nok til å dele enda mer ærlige tekster fremover både i oktober og ellers resten av året. 

Måneden vi går inn i nå er en mnd jeg kunne vært foruten, det er den mnd i livet jeg virkelig hater. Den mnd jeg hater å gå inn i og den mnd jeg er synes er uendelig lang. Oktober er fylt av datoer, tanker og følelser jeg ikke klarer å komme  unna. Vonde og følelsesladede tanker og påminnelser om hvor skjørt livet er. 

Men på veien igjennom vinteren vil jeg forsette å dele alle oppturene, toppturene, nedturer og om hva som skjer hos familien Nygård-Ingebrigtse.

Følg meg på Snapchat: iki83

Instagram: @femhjerter @fit_after_five

 

NEI VI ER IKKE FATTIG, VI VIL BARE PÅ TELTTUR

  • 26.07.2017 - 22:22

Det har vært sommerferie for denne gjengen en stund allerede. Barna har hatt tid til å ha late morgener, overnattings gjester og spontane turer til hytten, Bergen og på badeland flere ganger. Vi var også to uker i Spania like før skoleslutt. 

Det vi skal igang med nå er noe verken jeg eller barna har gjort før! Vi skal på telttur etter solen. Jeg har overnattet i telt noen ganger før, men aldri slått det opp slev eller hatt ansvaret for hva man treger for å telte på stranden med seks barn. 

Vi kom hjem i går etter en nydelig uke på hytten i strålende sol. Men den kommende uken er det meldt utrolig ustabilt vær. Derfor blir denne teltturen veldig spontan. Så i kveld har jeg fått tak i telt (et sort) og skrevet en lang liste på hva jeg trenger å pakke med av andre ting. Vi må jo ha elektrisk kjølebag, en grill, bord, stoler og madrasser!!! Eller er det vanlig å bare ha slike lange sitteunderlag som man sov på da man var på fotballcuper og overnattet i gymsaler? Neji, jeg tar heller med store madrasser tror jeg. For dere som ikke vet dette fra før, så er jeg livredd for flott og er allergisk mot insektsstikk. Hvordan skal dette gå? Haha! 

Ja nå tenker nok en god del at denne moren absolutt ikke bør ta med seg barna på telttur, men vet dere, jeg gjør dette for å gi barna en opplevelse verken dem eller jeg hadde sett for meg skulle komme eller oppleves når dem var små. For jeg er ikke en telter, absolutt ikke! Men jeg ser alle andre nyter det, så hvorfor ikke, kansje vi kommer til å elske det? Men det vet man ikke før man ha prøvd. Så la meg se ut som en kløne og føle meg som ganske lost, så lenge vi finner sol, strand og sommer... og ikke minst at både små og store får et minne for livet! Blant våre venner er det veldig vanlig å campe i telt, det er bare jeg som kvier meg litt til å gjøre det. 

Noen kommenterte i dag da jeg nevnte hva vi skulle, at det er bare de med lite penger som sover i telt! Men nei det er ikke fordi folk er fattig at de telter, det er for å bli enda rikere på opplevelser og skape et enda tettere bånd! 





 

Vil DU se hvordan jeg mestrer teltlivet med seks barn? 

Følg oss på snapchat: iki83

Instagram: @fit_after_five og @femhjerter

Facebook: femhjerter

femhjerter

En litt anderledes mammablogg. Mamma til fem, fire på jorden og en i himmelen. Spiller ishockey, trener og står mye på ski. Prøver å leve et sunnere liv med diabetes 1. For kontakt: iki83@icloud.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no