hits

HATERS GONNA HATE

  • 13.11.2018 - 01:17

I helgen fikk jeg gjort veldig mye kos. Tid med barna, trening, festeligheter med damene på jobb, koselige kvelder med brannmannen min og vår gode kompis, skravling og pepsi-max-date med søteste venninnen min og besøk på hytten med mamma og pappa. Plutselig var det mandag... poff så var den helgen borte også.

I dag har det gått i ett fra vi våknet kl 07.45 (og jeg skulle starte på jobb klokken 08.00)!!!! Heldigvis var klær lagt frem og matpakker laget. Hele flokken var ute av døren til klokken 08.00! Digger flokken min, vi er bare helt rå å spille på lag noen ganger, akkurat som i dag. Etter jobb var jeg og brannmannen på to foreldresamtaler for to av barna på to forskjellige skoler. Begge gikk bra og det er så mega kjekt å kunne gå sammen alle tre ut fra slike samtaler å komme hjem å skryte til og om barna.

Jeg rakk trening og solarium etter møtene. Hjemme lagde barna og de som var på besøk middag sammen med pappaen til jeg kom hjem. Jammen rakk vi både jacuzzi og lekser også. Når barna var lagt fikk vi ryddet, tent lys og kost oss i sofaen med besøk. Team work, OH YES! Digger slike dager vi får gjort en hel del, og alle seks spiller på lag. Den siste måneden har vi virkelig kost oss mye med våre nye rutiner, og det merkes på både voksne og barn i huset.

En av rutinene som er kommet tilbake er trening for hele gjengen. Selv har jeg virkelig fått motivasjonen tilbake, og det er slett ikke rart når brannmannen booster med kompliment og gode ord over hvor flink jeg er. For snart to år siden la jeg om livsstilen min. Da veide jeg alt for mye for mine 168 cm, jeg fant ikke klær som passet meg og det var tungt å gjøre vanlige ting i værdagen. Det verste var faktisk at jeg ikke kjente glede! Jeg startet å trene sammen med Lene Alexandra og hennes team. Etter bare få uker kom små, men synlige resultater. Det ga mersmak og jeg fortsatte et stramt kosthold og variert trening. Etterhvert la jeg inn vanlig mat og treningsgleden forsvant. Det var vondt å kjenne på at jeg ikke klarte det jeg ville, men jeg var sliten av ting rundt meg og måtte bare legge det bort litt. Perioder gikk veldig fint med mye trening slik jeg ønsker, så treningen og kosten har ikke forsvunnet helt underveis. Derfor er det enklere når jeg nå har startet opp igjen med trening.  

Motivasjonen er der, menneskene som støtter meg og ønsker meg godt, de backer meg og jeg er så utrolig glad for å kjenne denne gleden ved treningen og hva det gir både meg, familien min og vennen mine. Ikke minst så er diabetesen bedre også.

 

Siste bildet er tatt i dag, er det egentlig rart jeg er litt stolt av meg selv?

Følg meg videre på www.femhjerter.blogg.no

Instagram: @femhjerter og @fit_after_five

JEG FØLER MEG FRI

  • 09.11.2018 - 22:16

Mange av mine lesere følger meg for de har mye av de samme plagene som meg, diabetes og fibromyalgi. Andre følger meg for de har barn i samme alder, opplevd å miste et barn slik som meg, trener og endrer livet til det sunnere... eller rett og slett for å ha litt tidsfordriv å lese, slik at de kan gå på bygden å prate litt om alt det jeg velger å dele. 

I dag deler jeg kun for jeg er så utrolig glad over å ha funnet en behandler som kan hjelpe meg med mine plager og som er like i nærheten av der jeg bor. Og for at jeg vet om SÅ mange som sliter med det samme som meg... derfor velger jeg å skryte med store bokstaver og gi en skikkelig detaljert forklaring så dere ikke skal misforstå meg og denne form for behandling. 

Daglig hodeverk, migrene og høyt forbruk av smertestillende pga det, er noe jeg virkelig sliter med! Jeg er så lei av å hele tiden være avhengig av å ha ibux og paraset tilgjengelig hele tiden i tillegg til alle andre diabetes-medisiner jeg bruker.

For en tid tilbake fikk jeg høre fra en dame at hun brukte Azzalure (som noen kaller botox) for å bli kvitt hodeverk. Selv synes jeg dette hørtes for godt ut til å være sant. Jeg lot det være med tanken og la det bort. Helt til en i nær familie prøvde det samme og bekreftet at det stemte!

Da var det bare å bestille time selv. Jeg tok litt Azzalure (også kalt botulinum-toksid type A) i pannen og mellom øyebrynene. Det kjentes helt himmelsk, hodepinen var borte etter kun få dager! 

Så etter første gang jeg prøvde dette har jeg jevnlig fylt på vær tredje måned. Jeg har reist til både Bergen og Oslo ettersom jeg selv bor i Hemsedal. Men nå har jeg endelig funnet meg en behandler i Hallingdal jeg er fortrolig med. Noe jeg synes er ekstremt viktig! Hun er utdannet sykepleier i 1988, og videreutdanning som jordmor (som hun enda jobber som) i 1997, akupunktur i 2007 og deretter Galderma sitt utdanningsprogram og oppstart av egen bedrift i 2015. Hun har gått alle utdanningsnivåene innen Restylane og får delta på spesialist og master kurs. Hun har samme sykdomshistorie som meg med ekstreme tilfeller av migrene og hodeverk og gikk selv å fikk denne type behandling med FULL effekt, akkurat som meg. Da veien åpnet seg for henne så hun selv fikk lære dette gjennom legemiddel selskapet Gladerma (som lager den originale filleren Restylane) note hun ikke med å starte. Heldigvis for meg, for nå har jeg fått en utmerket behandler som tar godt vare på meg og forstår seg veldig på mine behov. Jeg føler meg utrolig rolig og trygg når hun behandler.

Ikke bare pannen og sinna-rynken (glabella). Men også i kjeven i tyggemuskelen (masete) kan behandles hos henne. Til alle dere som er anspente i nakke og skuldre, våkner på morgningen å er øm eller sliten i kjeven.  Kanskje dere tar dere selv i å ofte bite tennene hardt sammen løpet av dagen uten at dere spiser? Jeg er konstant sliten i kjeven og dette stråler oppover i hodet. Ikke rart jeg våkner med hodepine når jeg har det slik på natten. Hadde bare resten av musklene i kroppen vært like harde og kompakte som i kjeven! Haha, så hadde jeg sett ganske så fitt ut!

Det er mulig å få satt Azzalure i kjeven for å la de musklene slappe av. Få dager etter, så kjennes stor forskjell for dem som gjør dette. Dette er noe jeg ønsker å kunne begynne å behandle nå som jeg har funnet en behandler i nærheten. Da kan jeg sove bedre på natten og våkne uthvilt! Tenk at det er mulig å prøve ut alternativ for å få en hverdag litt lettere uten unødvendige smerter. For meg er dette rett og slett for å få en lettere hverdag. Noen vil nok si at det ikke er lurt å sette noe slikt i kroppen. Men jeg vil heller det, enn å spise smertestillende flere ganger om dagen. 

Å få satt slike behandlinger er ikke for de under 20 år. Det er heller ikke slik at det bare er å bestille en time og regne med at det er ok å få satt slikt i hvilke som helst klinikk. Dette er legemidler som må skrives ut av lege og hentes av autoriserte behandlere. Man må også fylle ut et pasientskjema og en personlig vurdering som den kosmetiske sykepleieren må gå igjennom å kartlegge før man kan få gjennomført behandlingen. 

Berit Svarteberg Haugo som driver Ren Glød, og som er min behandler er jammen profesjonell. Først får hun meg til å slappe av i stolen og føle meg trygg. Så forteller og forklarer hun, og vi blir enige sammen om hva som vil passe best for meg. I tillegg er hun veldig fleksibel når det gjelder behandlinger. Ren Glød holder til på Ål, men hun reiser til salonger på Geilo, Gol og Fagernes for å hjelpe andre som trenger behandling for helsens skyld eller for å jevne ut linjer for syns skyld. Hun ringer noen dager etter å spør hvordan kundene har det og to uker etter ønsker hun kunden inn for en etterkontroll. En mer imøtekommende behandler har jeg aldri før vært borti. 

Da jeg spurte henne om behandlingene tok bort andre plager enn mine, så var listen ganske lang. Jeg ser jo det at det er mange fordeler med dette. Folk som sliter med ekstremsvette har god effekt av dette. De er super på arrbehandling. Eller det såkalte Gummysmile (der man smiler med hele tannkjøttet). Istede for store inngrep, er dette en vel så god måte å rette på "småfeil" om det er andre ting enn medesinske grunner. rette nesen, bygge kinnben, kjeve og hake. Men som jeg skrev lenger opp er dette for de over 20 år og det blir heller ikke satt før en estetisk/kosmetisk sykepleier har vært med å vurdere dette sammen med deg. Men et godt alternativ istedenfor å velge ett stort inngrep. 

Selv sitter jeg i skrivende stund og koser meg med et blogginnlegg UTEN smerter og hodepine, mens andre sitter å leser innlegget mitt om litt og skal synes og mene noe om at dette er feil. Men er det ikke bra, at vi alle er forskjellige? At det som passer for meg, kanskje ikke passer for noen andre og omvendt. Viktig for meg er det  iallefall å dele med alle dere som kanskje kan ha nytte av å slik behandling for å få bort hodepine og andre plager. Om dere faller for fristelsen med fyldigere lepper eller litt mindre rynker her og der, så får dere ihvertfall god hjelp og riktig veiledning fra min behandler Berit til alt dere måtte ønske på tlf 47315878 ellerklinikkbeha@gmail.com

Jeg faller nok for fristelsen med litt fyldigere lepper snart, både for syns skyld og for at leppene ikke sprekker og blir tørre nå i de kalde vinter-månedene her i Hemsedal. 

Følg meg gjerne på www.femhjerter.blogg.no

instagram: @femhjerter og @fit_after_five

 

ENDELIG...

  • 06.11.2018 - 14:10

... mulighet til å være tilbake på bloggen. Etter et helt år hvor vi ikke har bodd i huset vårt, er vi tilbake til våre egne rutiner, vårt eget familieliv og nyter livet. Det er mye som står notert i kalenderen vår fremover som vi gleder oss stort over. Turer til utland, innland, små og store husprosjekt, jul og nyttårsfeiringer. I tillegg er det nye jobber på oss begge siden sist jeg var inne å delte med dere. Livet smiler virkelig om dagen...

 

DE PUTTET BABYEN MIN I KJØLESKAPET

  • 13.03.2018 - 12:00

 

...for dette skjer, og det skjer ofte. Det er tabu å prate om, det er tabu å fortelle de gledelige nyhetene før de 12 usikre ukene er over. Men hvorfor, hvorfor gå rundt med sorgen alene over å ha mistet et barn, bare for man ville være sikker før man delte det? Sikker blir man ALDRI! jeg har opplevd det to ganger!

I dag har jeg tent lys.

Jeg har tent et lys for den vakre gutten min jeg bar i 6 mnd, men aldri fikk ta med hjem. Jeg har tent et lys for den søte lillebroren min som ble med hjem, men som ikke fikk bli. Jeg har tent et lys for alle de andre. Hele året igjennom vil jeg minnes alle som ble født stille, men som bare ble holdt en kort stund.

Jeg hat tent lys for alle de søte små som måtte avslutte livet før det rakk å starte.

Jeg var bare 5 år da det skjedde første gang. Den gang jeg skulle inn å se etter min lillebror på 3 mnd, den etterlengtede lillebroren som var så utrolig søt og liten. Lillebroren som lå å tok en liten hvil slik som alle andre små babyer. Lillebroren som for en knapp time siden hadde gidd meg, mamma og pappa et av sine første store smil. Ja, det skjedde da for første gang, at en av mine nære og kjære små mistet livet før det rakk å starte. Han mistet livet i uventet barnedød. Jeg var selv liten, en jente som fikk oppleve noe en 5 åring ikke skal oppleve. Jeg opplevde noe ikke en gang en voksen mamma eller pappa skal oppleve! Jeg så akkurat da, min sterke mamma holde den livløse lille kroppen i armene, jeg så min sterke pappa ta meg i hånden mens han skrek at vi måtte forte oss. Han løp ut i vestlandets største storm uten sko. Jeg så min mamma sitte i baksetet med den lille kroppen på fanget, mens hun modig utførte gjenopplivning på den lille bylten, min lillebror. Jeg så min mamma som samtidig gjorde alt for å berolige meg. Jeg så det kom blodig skum i fra nese og munn.

Jeg var redd, jeg var livredd! Men jeg kunne ikke vise det, jeg måtte være sterk for mamma og pappa. Jeg var 5 år og forsto at her må jeg beholde roen for alle sin del. Jeg var stolt av pappa som kunne kjøre bil så bra, jeg var stolt da han ringte politiet å sa i fra om at han måtte kjøre på rødt lys. Jeg var stolt da jeg så hvor rolig mamma prøvde å være for å ikke skremme meg. Jeg var 5 år da jeg kom løpende nesten uten klær, sammen med pappa uten sko og mamma med min livløse lillebror i armene inn sykehusdøren.

Jeg så mine sterke foreldre sitte livredd å vente, jeg så de håpte, jeg så de ba. Jeg så legen komme, jeg hørte at han sa: vi klarte ikke redde gutten deres! 

Jeg var 5 år, jeg husker pappa holdt godt rundt meg da jeg så mamma falle om i armene på legen. Jeg var 5 år da jeg opplevde en families største mareritt! En families aller største verdenskrise. Ja, en verdenskrise rammet vår familie. Vår lille familie opplevde det som skjedde da akkurat like ille, som alle andre opplever det når de mister sine nærmeste i store verdenskriser og elendighet. Store verdenskriser rammer store grupper mennesker. Og ja, misforstå meg rett, det er like ille. Men for oss er tapet av den lille lillebroren min, akkurat like sårt selv om ikke hele verden vet om det. Like sårt for oss å miste vår ene, som det er når andre mister noen i en verdenskrise. Forskjellen er: da tropper alle opp, kriseteam og støttegrupper, hjelp og annen hjelp. Vi skal alle være evig takknemlige for at så mange står klare når store tragedier skjer. Men vi skulle også ønske at de sto klare for oss og alle andre når noen bare mister en. (Om vi ikke takket ja der og da, så ikke gi dere. Gi oss det skrekkslagne tilbudet gang på gang på gang, for selv om man sier nei, så mener man ja lengst inne). For der sto vi tre, pappa, mamma og meg, alene. Uten store teem eller støttegrupper som støttet oppunder oss i årene som kom. Vi sto alene, oss mot resten av det daglige livet som fortsatte å gå sin vante gang. Jeg var 5 år da jeg skulle tilbake i barnehagen, jeg var 5 år da jeg kom tilbake i barnehagen å svarte at alt går fint. Jeg var 5 år da jeg satte masken på når andre kom stolt å viste frem sit lille nyfødte småsøsken. Jeg var 5 år og jeg husker det som det var i går! 

I vårt lille lille Norges land mister omlag 400 familier sitt barn tidlig i livet. Dette er noe folk ofte ikke snakker om, dette er noe folk ikke ønsker å snakke om. Men de som har mistet skulle så gjerne ønske at andre snakket om det, at andre husket på det når det nærmer seg jul, bursdager, konfirmasjonstider og andre tider. Å miste et barn sent i svangerskapet eller kort tid etter livet startet, er noe som ikke bør være tabu. For alle disse hundrevis av familiene som sitter igjen uten sin lille, er dette den største krisen som kunne skjedd. Og disse glemmes! 

Jeg var ikke 5 år da det skjedde igjen, jeg var 25+5! Jeg hadde allerede født 4 barn, vi alle seks gledet oss over livet i magen. Det var en gutt, han hadde vokst seg større og større de siste 6 mnd. Han kom til verden med 10 fingre, 10 tær, nese, øyne og en liten munn. Han var helt ferdig og klar til å møte verden, men han var altfor altfor liten til å klare det, han kom stille til verden!

Etter fødsel, lå jeg i dagevis på føden, FØDEN!!! Jeg aner ikke hvorfor. Jeg hørte andre gråte lykkelig over sine nyfødte, jeg hørte andre gå å hysje og bysse på sine nyfødte så de ikke skulle gråte. HADDE JEG BARE FÅTT HØRE GUTTEN MIN GRÅTE! Men han var stille, han lå i en skål i kjøleskapet. Jeg hadde han inntil meg flere ganger, da han kom var han kald, da jeg leverte han fra meg var han varmere. Jeg hadde igjen opplevd krisen, verdenskrisen. Verdenskrisen som denne gang rammet fire barn, pappaen og meg. På nattbordet lå det brosjyrer, hvordan takle sorgen ved å miste et barn? Kort tid etter kom hverdagen, andre glemte,  vi husker på det hver eneste dag, og som vi må holde for oss selv. 

Så i dag tente jeg et lys for den vakre gutten min jeg bar i 6 mnd, men aldri fikk ta med hjem. I dag har jeg tent et lys for den søte lillebroren min som ble med hjem, men som ikke fikk bli. I dag har jeg tent lys for alle de andre som ble født stille, men som bare fikk bli holdt en kort stund.

FØLG MEG GJERNE VIDERE PÅ BLOGG, INSTAGRAM OG FACEBOOK  

SNAPCHAT: iki83

HVA, HVORDAN, HVORFOR?

  • 15.01.2018 - 00:22

Hvordan starter jeg etter lang tid borte fra bloggen, og hva skal første innlegget være om? Jeg vil jo helst fortelle alt på en gang!!! De siste innleggene mine har kommet skjeldnere og skjeldnere. Jeg tenker vær dag jeg skal dele noe med dere, men jeg har valgt å la det ligge. Jeg har ikke ønsket å prioritere det, jeg har ikke hatt tid eller lyst til å stjele fra barnas tid, kjærestetid eller tid sammen med andre. Jeg er stort sett aldri alene lenger, slik jeg var før. Nå jobber jeg 100% alle barna går på skolen og alle barna har flere fritidsaktiviteter. For min egen del har jeg heller ikke hatt mulighet til å prioritere trening eller diettmat... mulighet har jeg vel hatt, men jeg har valgt det bort dette halve året for å ha andre ting i fokus. 

Julen var koselig og ble feiret med familie og venner. Det nye året gikk vi inn i sammen med både nære og nye venner. Så nå er 2018 i gang og jeg prøver meg igjen! For meg er det terapi å skrive om alt det morsomme... men også alt som ikke er så godt. Det får dere lesere til å vite at alle liv er ikke perfekt selv om det er en blogger som skriver.

Jeg vet at med mitt liv, mine erfaringer, mine meninger og med mine tanker får jeg dere lesere til å tenke, lære, føle, le, snakke dritt eller rett og slett lære eller lytte til hva jeg forteller dere. Jeg får selv ut glede, tanker, irritasjon eller frustrasjon så derfor hjelper det også meg selv, så velger å fortsette med å dele ting med dere. Så hva hvordan og hvorfor skal dere få vite underveis, det er en goood del!

Det gir meg glede å få alle de fine kommentarene og meldingene jeg setter virkelig pris på de alle sammen. 

 

 

femhjerter

En litt anderledes mammablogg. Mamma til fem, fire på jorden og en i himmelen. Spiller ishockey, trener og står mye på ski. Prøver å leve et sunnere liv med diabetes 1. For kontakt: iki83@icloud.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no