FRA BUNN TIL TOPP... lesningen fra et usensurert liv

  • 01.04.2017 - 02:45

Å skrive dette innlegget var vanskeligere enn jeg trodde. Jeg vet selv jeg er sterk nok, klar for å dele og ta imot det som kommer av tilbakemeldinger. Det som har satt en brems er at det er hele livet mitt det handler om. Jeg må mange mange år tilbake for å nøste opp i hvorfor og hvordan ting startet og ble som det ble. Men jeg velger å ta dere med på hele reisen i mine gode og vanskelige perioder som har gjort meg til den jeg er i dag. 


 

Jeg var bare 5 år da det skjedde første gang. Den gang jeg skulle inn å se etter min lillebror på 3 mnd, den etterlengtede lillebroren som var så utrolig søt og liten. Lillebroren som lå å tok en liten hvil slik som alle andre små babyer. Lillebroren som for en knapp time siden hadde gidd meg, mamma og pappa et av sine første store smil. Ja, det skjedde da for første gang, at en av mine nære og kjære små mistet livet før det rakk å starte. Han mistet livet i uventet barnedød. Jeg var selv liten, en jente som fikk oppleve noe en 5 åring ikke skal oppleve. Jeg opplevde noe ikke en gang en voksen mamma eller pappa skal oppleve! Jeg så akkurat da, min sterke mamma holde den livløse lille kroppen i armene, jeg så min sterke pappa ta meg i hånden mens han skrek at vi måtte forte oss. Han løp ut i vestlandets største storm uten sko. Jeg så min mamma sitte i baksetet med den lille kroppen på fanget, mens hun modig utførte gjenopplivning på den lille bylten, min lillebror. Jeg så min mamma som samtidig gjorde alt for å berolige meg. Jeg så det kom blodig skum i fra nese og munn på min egen lillebror. 

Jeg var redd, jeg var livredd! Men jeg kunne ikke vise det, jeg måtte være sterk for mamma og pappa. Jeg var 5 år og forsto at her må jeg beholde roen for alle sin del. Jeg var stolt av pappa som kunne kjøre bil så bra, jeg var stolt da han ringte politiet å sa i fra om at han måtte kjøre på rødt lys. Jeg var stolt da jeg så hvor rolig mamma prøvde å være for å ikke skremme meg. Jeg var 5 år da jeg kom løpende nesten uten klær, sammen med pappa uten sko og mamma med min livløse lillebror i armene inn sykehusdøren.

Jeg så mine sterke foreldre sitte livredd å vente, jeg så de håpte, jeg så de ba. Jeg så legen komme, jeg hørte at han sa: vi klarte ikke redde gutten deres! 

 

Jeg var 5 år, jeg husker pappa holdt godt rundt meg da jeg så mamma falle om i armene på legen. Jeg var 5 år da jeg opplevde en families største mareritt! En families aller største verdenskrise. Ja, en verdenskrise rammet vår familie. Vår lille familie opplevde det som skjedde da akkurat like ille, som alle andre opplever det når de mister sine nærmeste i store verdenskriser og elendighet. Store verdenskriser rammer store grupper mennesker. Og ja, misforstå meg rett, det er like ille. Men for oss er tapet av den lille lillebroren min, akkurat like sårt selv om ikke hele verden vet om det. Like sårt for oss å miste vår ene, som det er når andre mister noen i en verdenskrise eller terrorangrep. Forskjellen er: da tropper alle opp, kriseteam og støttegrupper, hjelp og annen hjelp. Vi skal alle være evig takknemlige for at så mange står klare når store tragedier skjer. Men vi skulle også ønske at de sto klare for oss og alle andre når noen bare mister en. (Om vi ikke takket ja der og da, så ikke gi dere. Gi oss det skrekkslagne tilbudet gang på gang på gang, for selv om man sier nei, så mener man ja lengst inne). For der sto vi tre, pappa, mamma og meg, alene. Uten store teem eller støttegrupper som støttet oppunder oss i årene som kom. Vi sto alene, oss mot resten av det daglige livet som fortsatte å gå sin vante gang. Jeg var 5 år da jeg skulle tilbake i barnehagen, jeg var 5 år da jeg kom tilbake i barnehagen å svarte at alt går fint. Jeg var 5 år da jeg satte masken på når andre kom stolt å viste frem sit lille nyfødte småsøsken. Jeg var 5 år og jeg husker det som det var i går! 

Så kom vi til skolen, et kapittel i livet som fikk meg til å føle meg liten og verdiløs... det som skjedde da jeg gikk i 4 klasse hadde nok aldri skjedd i dag...

Den store dagen var kommet, klassen skulle skrive sin første stil og alle ventet spent på lekseplanen. Der skulle det stå hva vi skulle skrive om. Husker det så godt, sommerfugler i magen for jeg gledet meg slik til denne oppgaven. Frøken leverte ut planen, der sto det: DITT OPPHOLD PÅ SYKEHUS DA DU VAR SYK. Jeg husker det som det skulle vært i går. Selv hadde jeg jo aldri vært på sykehus før, hva skulle jeg gjøre? Jeg sa ingen ting, andre fortalte de skulle skrive om da de opererte mandlene, hadde knekt armen, hatt hjernehinnebetennelse eller vært innlagt pga magevont. Jeg husket jeg hadde vært på et sykehus, jeg husket det faktisk veldig godt. Men det var ikke jeg som var syk... 

Min lillebror sov så søtt i den lille vognbaggen sin i det nye huset vi hold på å flytte inn i. Jeg hadde vært å sett på han mange ganger siste halvtimen... han var jo så søt og jeg hadde lengtet så etter denne lillebroren som endelig kom til verden tre mnd tidligere.  Jeg var fem år, det pøs regnet og jeg hørte et hyl... det var mamma, jeg hørte det var noe som ikke var som det skulle. Der startet mitt møte med sykehuset for første gang. Jeg var ikke syk, ikke mammaen min heller. Men lillebror var død, død av krybbedød. Eller som det nå kalles, ufrivillig barnedød.

Jeg hadde gode rutiner når det gjaldt lekser, dette hadde mammaen og pappaen min jobbet med siden jeg startet i 1.klasse. Også denne dagen jeg hadde min første stil i hjemmelekse satt jeg meg ned ved pulten min på rommet. Jeg hadde tenkt mye på skoleveien hjem, men løsningorientert som jeg var satte jeg i gang å skrive om den gangen jeg besøkte et sykehus. Selv om det ikke var jeg som var syk, så var det jo første gang jeg hadde vært på sykehuset. Jeg skrev om da lillebror døde! Jeg var fem år og jeg husker han kom til sykehuset. Jeg husker alt i detaljer. Alt i detaljer om hvordan dette var å oppleve så nært fra en liten femåring sine øyne. 

Jeg hadde aldri før fortalt til noen hvordan jeg opplevde dette med å miste lillebror. Jeg ville ikke fortelle, jeg ville ikke vise jeg var trist eller svak. Jeg ville ikke vise jeg var lei meg. Jeg ville trøste mamma og pappa. Men da jeg først begynte å skrive denne stilen ble den virkelig, detaljert, gripende, og ikke minst fikk mine foreldre endelig vite hvordan jeg hadde opplevd dette som femåring. Stilen ble lang, den ble veldig lang. Da jeg var ferdig med å skrive min første stil kjente jeg meg så stolt, flink og stor. Jeg hadde jo klart å løse oppgaven vi fikk bedre enn noen andre. Det var ihvertfall slik jeg følte det.

Jeg husker jeg var så stolt da jeg leverte boken på kateteret til frøken. Jeg gledet meg til å få den tilbake med koselige og rosende kommentarer for at stilen var lang, (faktisk mange mange sider) innholdsrik og fra virkeligheten. Jeg husker jeg tenkte, kanskje kommer hun til å lese den høyt i klassen. Da hadde alle fått vite hvordan jeg hadde hatt det og hva som var skjedd. 

Det gikk en ukes tid, men så kom frøken med alle bøken i armene. Jeg rakte meg opp i ryggen, jeg gledet meg og var så spent. Hun åpnet en bok, hun ville lese den beste stilen. Var det min? Nei! Det var en god stil den som ble lest, det husker jeg. Jeg klappet i hendene sammen med de andre i klassen. Hun leste en til som heller ikke var min. Så leverte hun ut bøkene, jeg skalv for jeg gledet meg slik.

Mens hun gikk rundt å leverte ut bøkene og kom gående mot meg med min bok så sa hun høyt foran alle: Ingrid Kathrin, du har jo ikke løst oppgaven, kanskje du må lese oppgaveteksten en gang til og levere på nytt! Ryggen var ikke lenger rak, den knakk sammen. Da jeg åpnet boken var det store røde kryss over alle sidene. Til slutt sto det med store bokstaver: DETTE HANDLER IKKE OM AT DU HAR VÆRT SYK OG PÅ SYKEHUS!!! Jeg var 9,5 år, hadde skrevet min første stil og slik fikk jeg den tilbake. Jeg måtte skrive en ny besvarelse. 

Siden den gang likte jeg ikke lenger skolen. Jeg hadde null tro på meg selv når det var snakk om skolearbeid, ikke lysten på å prøve, heller ikke noe form for mestringsfølelse på skolebenken. Jeg husker jeg ikke ville dra rett hjem å gjøre lekser mer, men mine foreldre hjalp meg. De kjempet med meg, vi satt timesvis å leste, regnet og pugget gloser. De var verdens mest tålmodige. Jeg dro aldri hjemmefra uten å ha gjort leksene eller å kunne alle de engelske glosene til gloseprøvene. De leste med meg til alle slags prøver. Jeg jobbet hardt. Men frøken min jobbet mot meg. På foreldresamtaler fikk mine foreldre alltid høre at de måtte hjelpe meg med lekser, jeg skrev ikke pent nok, de måtte øve gloser med meg. Foreldrene mine fortalte hvordan vi jobbet hjemme, at jeg noen ganger måtte hoppe over fotball, ishockey og kunstløp treninger for jeg måtte kunne gloser til dagen etter. Hun trodde ikke på de. For jeg hadde glemt mesteparten allerede da jeg var kommet på skolen... fire år etter fikk jeg påvist at jeg hadde dysleksi. 

Idrett ble min redning for å ikke falle helt sammen som barn. Jeg spilte fotball fra jeg var 6 - 17 år, her klarte jeg meg kjempebra. Familien støttet meg, jeg fikk venner utenfor skolemiljøet og jeg ble god. Mens jeg drev med fotball prøvde jeg veldig mye annet også, håndball, stuping, kunstløp, riding, dans, badminton, svømming, cheearleding, ishockey og bandy. De to sistnevnte gav meg alt jeg trengte for å glemme vonde opplevelser fra min lillebror døde og vonde år på skolen. Jeg slappet av, fikk adrenalin, endorfiner og glemte angsten jeg hadde utviklet over at familiemedlemmer skulle dø! For ja, angsten var der... dag ut og dag inn... visste noen det? NEI! Jeg ville ikke legge problemer på andres skuldre, jeg var jo sterk og ikke legge mer byrder på mine foreldre. Som hockeyspiller fikk jeg øvd på mye og jeg klatret oppover både sportslig og som person. Jeg fikk spilt NM, VM og spilt med flagget på brystet i begge grener. Jeg fikk oppleve å reise, komme meg opp og frem i verden. 

Jeg fikk lappen på bil, jobbet på forskjellige steder som både manager og i barnehage. Selvtilliten var kommet seg siden jeg var litt yngre og jeg hadde endelig lært meg at den som inte våger inte vinner... så en sensommer dag i 2005 var jeg og min kusine ute å kruste med taket nede, vi nøt å være singel. Et lite stopp, innom en liten Rimi, på et lite sted, godt inn på øya Sotra, like ved Bergen! Det var der det hele startet!

-Wow, se der da! Min kusine snudde seg, hun forsto jeg var engasjert! Hun var også enig i hva jeg hadde sett. To høye karer, brune i huden, gode kompiser, fikset på håret og jeg kjente den nydusjede lukten av dem da jeg gikk forbi. Øynene mine satt spikret fast i den høye mørkhårede kjekkasen fra første sekund.

-Det der er jo Tomas Nygård, la min kusine til! Hvordan i alle dager visste hun det? De hadde visst gått på skole sammen, og ikke nok med det. Alle visste jo hvem han gode fotballspilleren der var.

De to gode kompisene la nok godt merke til at vi nesten stirret hull i dem helt fra vi så dem i fruktdisken og til de var helt ute av butikken. Jeg har aldri spurt i etterkant, men jeg regner med de to gutta følte seg godt lagt merke til da de gikk ut! Selv satte vi oss i bilen, musikken på full guffe og jeg fant frem mobiltelefonen. Det var den gang vi måtte sende TLF navn til 1880. Jeg tastet jeg,... tlf Tomas Nygård og sendte det til 1880. Pling, der lyste nummeret mot meg. Om noen hadde tatt tiden, så hadde jeg nok tastet nr og tatt tlf til øret på 0,03 sekunder.

-Heji, det er Ingrid Kathrin, jeg så deg akkurat på Rimi. Jeg tror jeg faktisk må spørre om å få treffe deg............. en pause i andre enden, han lette nok etter noe å si! Kanskje ikke helt vanlig å bli ringt opp på den måten etter å ha vært å kjøpt grønnsaker til tacoen. Jeg husker faktisk ikke hva han sa til meg, men vi ble enige om at jeg skulle ringe tilbake en annen dag. Jeg husker ikke om jeg klarte å vente noen dager, eller til neste dag. Jeg tror jeg ringte til han igjen samme kveld! (jeg fulgte ikke noen uskrevne regler om å vente til han tok kontakt, ikke gi lyd fra meg på tre dager osv).

Han var visst på en fest, noe jeg også var. Vi fikk pratet litt lengre og ble enige om å treffes neste helg.  Wow... jeg svevde. Litt kontakt hadde vi, men nå klarte jeg å holde meg til de uskrevne reglene. Helgen kom og vi var på samme fest, min kusine og han hadde ganske mange felles venner. Men det var absolutt ikke så mye vi fikk pratet eller sett til hverandre den kvelden. Skuffet, men glad for jeg tok sjansen husker jeg.

Ukene... og faktisk måneder gikk, vi tastet litt sporadisk med hverandre. Det var på den tiden hvor MSN ble flittig brukt. En kveld i november så jeg at han var pålogget. Jeg tok mote til meg og spurte igjen om å treffes. Svaret var over all forventning veldig positivt. Fra da til nå har det skjedd mer enn hos andre på vår alder på så kort tid. 

November ble en mnd med mye dating, noen fester, kino, restauantbesøk, fotball- og ishockey kamper. Vi tilbringte all ledig tid sammen. Dette var for noen en stor fortvilelse. En tidligere flamme hos han prøvde sterkt å komme imellom. Men det gikk ikke! 1. desember var vi blitt et par. I påsken flyttet vi sammen, i mai fikk jeg påvist diabetes 1 som fikk meg til å få små tilbakefall av nedturer igjen. Men i juni dro vi på ferie sammen og i juli fant vi ut at vi var gravid!



 

Da Tomas var 19 år og jeg 23 fikk vi vår første lille gutt. Verdens nydeligste lille skapning. Stolte og forelskede ble vi etter bare 3 mnd gravide på nytt, denne gang ventet vi en jente. En vidunderlig skapning kom til verden bare ett år etter storebror. Lykkelig, glad og i noens øyne gærne, ble vi gravid på nytt med en liten gutt i magen. Nå var det på tide å finne seg et større hus, valget falt på Hemsedal, vi flyttet fra Bergen og ble stolte huseiere bare en mnd før 3.mann kom til verden, en like fantastisk herlig liten gutt i søskenflokken ble født. Da jeg var hjemme i permisjon med minstemann som da bare var 6 mnd, sto jeg med en ny positiv test i hånden. Denne gang med enda mer skepsis fra alle kanter om at enda en liten var på vei. Et lite nytt vidunder kom til verden og familien hadde nok en gang en familieforøkelse. Nå hadde vi hus, 7 seters bil og fire barn. Vi var overlykkelige over de fire søte barna og viet all vår ledige tid til dem. Vi bodde nå i Hemsedal, en bygd uten noe form for nettverk. Barna var mye syke og vi hadde mange sykehusopphold de første 5 årene. Tomas jobbet så mye han kunne slik at jeg kunne være hjemme med barna. Jeg var alltid alene, lite med venner og ingen jobb. Angsten kom tilbake og jeg isolerte meg. Ble jeg bedt med på ting sa jeg ja, men i siste sekund kom alle unnskyldningene og de hvite løgnene om hvorfor jeg ikke kunne bli med likevel. Det samme skjedde med jobb, jeg som før elsket å jobbe, klarte ikke det! Ikke for jeg var lat eller ikke ønsket, det var ingenting i verden jeg ville mer enn å kunne ha en jobb, være en mamma, en kjæreste og en venn. Den sosiale angsten var kommet og jeg mistet meg selv fullstendig. Kroppen verkte mer og mer, smertestillende ble noe jeg alltid hadde sammen med diabetes medisiner, de var like viktig og like mye brukt. Legen henviste meg til 4 ukers opphold på Virkersund Kurbad for rehabilitering... der var det meg, noen andre på bena og mange i rullator. Jeg fikk diagnosen fibromyalgi, enda en kronisk og usynlig sykdom som skulle følge meg videre i livet. Legene mente denne sykdommen kom fra hendelsen jeg opplevde da jeg var 5 år og mistet lillebror. Siden da har musklene lagt i spenn og tilslutt kollapset de og jeg ble syk. 

Rehabiliteringen gav meg en ny start og litt ekstra motivasjon og tips til å finne meg selv igjen. Men bare noen uker etter, i mai 2013 var jeg blitt gravid igjen... Jeg var ikke 5 år da alt det grusomme skjedde igjen, jeg var 30 år. Vi var gravid med nr 5 og en mørk og kald kveld i oktober følte jeg at nå var noe galt, men klarte ikke sette fingen på det. Da det ble morgen ringte jeg jordmor og fikk en haste time. Pappaen var med, mormoren og morfaren passet resten av flokken. Jeg trodde kanskje jeg måtte legges inn for fare for tidlig fødsel. Jordmoren pratet med oss, vi fortalte om siste ukene våre hvor både pappaen og eldste gutten vår hadde hatt hjernehinnebetennelse. Jeg fortalte også at alt så bra ut med gutten i magen da jeg hadde vært på ul bare få dager tidligere. Da jeg la meg på benken  gledet jeg meg til å høre det lille hjerte slå. Men det slo ikke! Hun lette lenge lenge lenge! Jeg ble sendt til neste legekontor som er 30 min unna. Der tok de UL. Jeg lå der, så på pappaen, så på legen. Ingen sa noe, men jeg kjente pappaen kneip meg hardt i hånden. Tilslutt spurte han hva som skjedde! Svaret var: hjerte slår ikke lenger! 

Nok en gang, alt raste sammen. Jeg kan ikke huske noe fra den lange kjøreturen på tre timer til vi var fremme på sykehuset. Eneste jeg husker var at jeg bare så ut vinduet fra bilen mens tårene trillet stille og mange nedover kinnene mine alle de timene. Da jeg kom inn på føden kom jormødrene og spurte om riene var kommet, om jeg måtte presse? De så nok hvor utslitt jeg såg ut. Men det var jo ikke fødsel på gang. Da knakk jeg sammen husker jeg. Føltes alt annet enn normalt å stå på føden å si at det er ikke mere, det er over! Jeg husker jeg prøvde å lete frem en fornuftig setning, men det fantes jo ikke! Jeg bare husker bena knakk sammen under meg. Fra å være den sterke og hjelpende som gutta trengte for å få ro og hvile for å bli frisk etter hjernehinnebetennelsen, ble jeg den svakeste og alt ansvar ble lagt over på pappaen. 

Natten var fæl. Jeg skulle ha keisersnitt neste dag, i full narkose. De visste det kunne bli komplikasjoner siden dette var mitt femte keisersnitt. De visste om farene og var godt forberedt. Men likevel gikk noe gale. Jeg mistet altfor mye blod. Morkaken var vokst sammen i livmoren og det var vanskelig å få orden på, jeg kjempet om livet. Blodoverføringer ble gidd og jeg ble lagt i resporator etter gutten kom stille til verden. Jeg lå på intensivavdelingen, pappaen ventet en hel dag på rommet på føden, der han hørte og såg andre lykkelige med barna sine. Han var også enda i den situasjonen at han trengte ro og hvile for å bli frisk. Da han omsider fikk sett meg og jeg ble koblet fra respiratoren fikk jeg intense smerter. Jeg måtte oppereres på nytt. Jeg hadde fått blodpropp i hovedpulsåren. Nå lå jeg der å kjempet for livet, andre gang på et døgn. Gutten vår lå på kjølerommet i en skål. Pappaen satt i en seng på føden alene syk og håpte på at alt ville gå bra. Alle de fire barna var i Hemsedal og ante ikke noe om hva som skjedde akkurat da... Akkurat da kl 02.10 på natten våknet alle sammen å var redd for mamma ikke hadde det bra. Akkurat da ringte også pappaen for å fortelle at jeg igjen måtte i ny operasjon! Akkurat da sto nok tiden stille for alle, jeg kjempet for livet og hjertet på minste lillebror slo jo ikke lenger. Han var kald, han var søt, han var helt perfekt, men han var stille.... helt stille!

Da jeg sto i heisen etter uker på sykehuset var stiftet sammen i hele låret og hele magen! Der sto jeg i heisen med hjelp fra pappaen til våre fem barn, han hjalp meg å holde meg oppe. Både av psykiske årsaker og at jeg hadde mistet førligheten i høyre fot etter blodproppen og operasjonen. Inn i heisen kom en det et smilende par, lykkelige og stolte med en liten baby i mellom seg. De skulle å velge barnevogn. Vi skulle å velge gravsten..........


 

...... like etter startet tiden hvor jeg spiste og spiste og spiste. Jeg var sint, brydde meg ikke om hvordan jeg såg ut eller hva jeg hadde på meg. Å være blant folk å virkelig kose meg, glede meg til å dra på jobb, gå ut blant mennesker og være med venner var noe jeg grudde meg til. Jeg følte meg som en vissen blomst som ble brunere og brunere... som nesten var helt råtten. Innerst inne var jeg en glad, sprø og sprudlende jente, men denne siden av meg var borte. Jeg kom meg ikke på trening, jeg turte ikke, jeg var blitt for stor, for tung og den sosiale angsten ble større og større... Når man er så langt nede er det to valg man har, legge seg ned å gi opp eller å sette inn noen ekstra gir å gi gass. 

Heldigvis hadde jeg en leieboer denne tiden, som også ble min venninne. En venninne jeg ikke kan være foruten, hun ga meg aldri opp, uansett hvor mange ganger jeg avlyste i siste sekund sluttet hun aldri å invitere meg med. Hun dro meg opp av sofaen... i starten var det gjerne bare ned i leiligheten i underetasjen, men jeg kom meg opp og ut døren. Mitt liv hadde bestått av småbarn og babyer de siste 8 årene, så min venninne som faktisk er ti år yngre enn meg sa heller aldri noe på at jeg tok med meg småbarnspratet til henne. Heldigvis holdt hun ut og jeg vendte meg stadig mer og mer til å prate om vanlige ting som ikke hadde med barna å gjøre. Etterhvert som tiden gikk kom jeg meg ut på ski, på afterski, utenlandsturer og inviterte henne og andre venner på middag og besøk. Jeg utvidet omgangskretsen min og nettverket ble bedre en noen gang. Selv om ting gikk bedre sosialt og angsten ikke var så stor, var likevel selvbildet mitt dårligere enn noen gang. Jeg hadde aldri før vært så tung, stor og svak. INGEN av klærne mine passet lenger!!! Sommeren 2016 viste jeg meg ikke i bikini til noen, jeg sov med pysj i min egen seng og var lite glad. Jeg var flau over meg selv og bestemte meg for å ta et bilde av meg selv en dag barna var lagt og jeg var alene hjemme. Jeg kledde av meg, beholdt undertøyet på og tok bildet. Da jeg så på bildet ble jeg fysisk kvalm og dårlig... jeg gren, spydde og la meg i fosterstilling. NÅ VAR DET SLUTT! Den natten var vendepunktet og jeg måtte endre livsstil og synet på meg selv. Men hvordan skulle jeg gjøre det når jeg var så langt nede? Sakte men sikkert tvang jeg meg på trening. Det var grusomt vær eneste gang, men jeg kjente endorfiner like etterpå, og det elsket jeg. Balansen mellom kosthold og trening var noe jeg visste var mitt svake punkt... så her vandret jeg i blinde. 

Som alle andre har jeg også Instagram, en dag hadde Lene Alexandra både likt og kommentert et treningsbilde av meg! Jeg trykket meg inn på hennes profil, og der lyste redningen mot meg! TEAM LA LIFESTYLE og Bikiniakademiet, der sto det skrevet i rosa (fargen som jeg bare elsker): I LA Lifestyle har vi tro på at du er den sterkeste utgaven av deg selv når du lever i tråd med dine verdier og er deg selv! Vi tror dette vil gi deg god livskvallitet og at du vil prestere bedre på dine ulike arenaer i livet. Vi ønsker å skape bevisstgjøring og dele vår livsfilosofi for å bidra til din vekst både gjennom kosthold, fysisk og mental trening. Vi har tro på at du har det potensialet som skal til for å gjøre de endringene du ønsker i ditt liv og at du har alt som skal til for å nå dine mål bare du bestemmer deg og er villig til å gjøre det som skal til. Vi ønsker å være der for deg på veien og støtte, backe og pushe deg slik at du kan oppleve mestring og større livskvalitet. 



 

Jeg sendte en mail hvor jeg fortalte min historie, kort tid etter fikk jeg vite at de ville ha meg med på laget. Jeg var blant de heldige som skulle komme under dems vinger og fly med hevet hode, rak rygg og store store vinger. Fra 1. desember og til i dag 1. april er endringen vært enorm. Jeg har forandret meg på alle måter. Jeg er sterkere, sunnere, lettere, har mer energi, er en bedre venn, mamma og kjæreste. Jeg orker å jobbe 100% og jeg er enda overskudd til å dra på trening. Alle mine problemer er så klart med meg enda, de har formet meg til den jeg er i dag, men det er ikke problemene som styrer meg. Det er jeg som styrer problemene, det er jeg som bestemmer og det er jeg og bare jeg som kan gjøre noe med slik jeg ønsker å ha det. Jeg har funnet mine styrker, mine verdier og mine kvaliteter. 



 

Jeg har fått enda flere venner, venner jeg ser på som familie, som får meg til å blomstre og jeg kan være meg selv blant og som tar meg for den jeg er. Jeg har en jobb å gå til som jeg virkelig gleder meg til å møte opp på. Treningssenteret er ikke lenger min fiende, det er blitt mitt andre hjem. Kjøleskapet var før et sted jeg gikk til for jeg kjedet meg og trengte å slukke savn, sinne og elendighet i. Nå er kjøleskapet fylt med bokser som inneholder sunn rein og næringsrik mat. 

Klærne mine passer igjen og jeg gleder meg til å gå i bikini til sommeren sammen med barna og kjæresten. Jeg skal løpe på stranden, spille fotball og rulle rundt i sanden slik barna ønsker jeg skal. Nå skal jeg, for nå klarer jeg, nå vil jeg og nå er jeg en sterkere utgave av meg selv på alle måter. 





 

Jeg takker Lene Alexandra og hennes team for å ta meg til seg med åpne armer for den jeg var og for at dere hadde troen på meg. Jeg takker mine nære, gode og nye venner for dere holdt ut og støttet meg og for kjæresten og barna som har gjort det mulig. Uten dere hadde jeg ikke kommet meg opp og frem. Jeg sitter ikke bare igjen som sunnere og sterkere, jeg sitter igjen med minner og kunnskap jeg ikke før hadde. Nå er jeg igang og har lært meg mye om meg selv og hvordan jeg skal klare å fortsette denne veien. For den er tøff, den har ikke vært lett, det har vært svette, tårer, svette, svette, blod, latter og igjen svette og tårer. Men det er så verdt det og jeg har funnet meg selv og fått livet tilbake! 





 



Følg meg videre på blogg, instagram HER og HER og facebook HER

Snapchat: iki83

 

 

 

 

 

 

DE FØRSTE PUNKTENE PÅ LISTEN FOR EN SUNNERE LIVSSTIL

  • 06.03.2017 - 00:32

Det er så hyggelig med så mye fine meldinger på blogg, Facebook og Snapchat om dagen. Jeg blir rørt og takknemlig. Bloggen har gått fra å være en mammablogg til å bli en blogg med litt mer fra mitt liv som Ingrid Kathrin også. Det er det flere grunner til, barna er ikke lenger veldig liten og det er ikke alt de vil jeg skal dele. Når det er sakt så er ikke jeg "bare" en mamma som er hjemme å vasker hus og leker med barna 24/7. Jeg har begynt å bruke tid på meg selv. Jeg trener, er med venner og jeg jobber. Så klart gjør jeg alt med barna som jeg gjorde før, i tillegg har jeg og Tomas det så mye bedre sammen, både som kjærester og foreldre. Så hvordan får jeg tid til det samtidig som jeg er på diet sammen med LA Lifestyle.  

Jeg elsker endorfiner!!! Det får jeg mye av når jeg får trent, får jeg trent, da orker jeg så mye mer av alt annet også. Livet fra overvektig til sunn er å anbefale alle. Det er ikke mye som skal til før endorfinene bruser og energien kommer.

Søndagkveld er kvelden for å preppe mat for fire dager frem i tid. Maten veies, stekes og puttes i bokser.

Jeg lager gelé og sukkerfri bountysjokolade som alltid står klar i kjøleskapet om søtsuget blir for stort.

Kald pepsi max er et must i kjøleskapet når jeg er på diett, jeg klarer meg ikke uten.

Diet er ikke alltid torsk eller tørr kyllingfilet uten noe annet enn ris... diet kan være så mye annet og så utrolig godt. Speltlompe pizza er en av favorittene. Bytt den vanlige pitapizzabunnen ut med en pølselompe av spelt, så får du en mye sunnere og en mye bedre pizza. Enklere blir det ikke!

For at dagene skal få plass til to økter er det små ting som skal til for å kunne gjøre det mye lettere for oss som familie... Klær til meg selv og barna legges frem kvelden før så vi slipper stressende morgener.

Når barna er levert på skole og bhg drar jeg på trening om jeg ikke jobber tidlig. Lekser og middag gjøres med barna før fritidsaktiviteter og når barna er lagt drar jeg på trening igjen. Tomas trener også på morningene før jobb, når jeg trener på kvelden trener han hjemme før han lager matpakker til barna til neste dag. 

Enkel planlegging får hele familien på seks til å fungere på denne måten, og det som er så deilig er at vi alle har det så utrolig mye bedre nå som både jeg og Tomas er i mye bedre form.

 ---------- ♥ ---------- ♥ ---------- ♥ ----------

Vil du følge med videre på reisen fra overvektig til fit, med diabetes 1 og mamma til fem? Da er det bare å følge med videre på bloggen, facebook, instagram og snapchat: iki83. Til helgen reiser jeg til Oslo på samling sammen med Lene Alexandra og de andre sprudlende jentene på Bikiniakademiet og Team LA Lifestyle. Jeg gleder meg til å vise dere hva vi driver med for tiden... men i mellomtiden ville jeg vise dere et bilde som viser forskjellen på meg fra bildet som ble tatt i dag og bildet jeg tok av meg 1.desember. Disse to bildene skiller 4 mnd. 



♥ jeg er så stolt, og jeg er så full av ekstra energi ♥

 

 

 

 

SORRY I´M HOT

  • 02.02.2017 - 01:25

Hvordan er dagene for dere? Mine er så mye bedre, influensaen har sluppet taket og jeg er ikke lenger slapp og elendig. Jeg har enda medisiner jeg går på så dietten starter starter ikke opp igjen før mandag. Det som er deilig å tenke på, er at jeg kjenner lysten ved å komme skikkelig igang igjen med både kosthold og trening. Nesten 3 uker med feber og sykdom hos meg selv eller barna gjør noe med hele meg og dietten. Jeg har hatt halsbetennelse og har ikke fått i meg mat, det som er verre er at maten jeg har fått i meg absolutt ikke er diettmat. Feberen som har herjet meg, har gjort at jeg har måtte holde meg unna treningen og diabetesen har ikke spilt på lag med meg og bakteriene.

Men når det er sakt, skal jeg komme med noen tanker, positive tanker ♥ ♥ ♥ ♥ Tiltross for all sykdom og kjedelige saker så er det lenge siden jeg har følt meg så fresh som jeg gjør nå. Det å se seg i speilet å tenke, WOW for en forandring på kort tid og gi seg selv et smil det hjelper. Å ta på seg klær som ikke har passet på lenge det gir et skikkelig kick til å fortsette. Enda bedre er det å kjenne at til og med de nyeste og fresheste trenings-tightsene begynner å bli løse. 

Noen av de viktigste tankene for meg har vært... hver dag er en ny mulighet å starte på nytt og ikke konkurrer mot andre, konkurrer mot deg selv! Klarer alle å tenke de tankene, så kommer alle også godt i gang med å endre dårlige vaner til gode vaner. Å tenke godt om seg selv er noe alle burde begynne med. Selv har jeg brukt de siste 10 årene på å tenke meg selv lenger og lenger ned i dritten. Det skal ikke mer til enn negative tanker til for å ødelegge for seg selv og selvfølelsen. STOPP med det! Min coach Lene Alexandra sa så fint, Det er aldri for sent å endre livsstil og ta tak i seg selv! Start med små endringer, over tid vil det bli nye gode vaner!


Pst!!! til dere som har spurt og venter på innlegget om smarte tips til sunn mat og gå ned i vekt, det kommer imorgen 


Følg meg også videre på: 

Instagram HER og HER

Facebook HER

Snapchat: iki83
 

SIST VAR DET KREFT, DENNE GANGEN VAR DET....

  • 31.01.2017 - 02:34

Håper alle har hatt en fin helg, og en fin start på ny uke, det har hvertfal vi. Denne helgen er første hele helgen vi har vært delt med guttene for seg og jentene for seg. Det er godt for gutta å være gutter, uten å ta hensyn til oss jentene i huset! Og godt for Emma Noranda og meg å ha oss selv å ta hensyn til, uten å tenke at gutta kjeder seg når vi driver med jentesyssel som neglelakk og hårfrisyrer. 

Mange har lurt på hva som skjedde med Emma Noranda for en uke siden når hun i hu og hast måtte legges inn på sykehuset. De to siste ukene har bare bært preg av sykdom hos oss med influensa, dobbel side med ørebetennelse og sykehus innleggelse. Stort sett når vi får sykdom i hus ender det opp med litt mer enn "vanlig" sykdom. Det skjedde også denne gangen. Både jeg og pappaen trodde endelig Emma Noranda var blitt frisk og klar for skolen forrige uke. Hun gikk å la seg, jeg dro på trening, kom hjem og var klar for mat og kjendis farmen... akkurat da våknet hun og jeg gikk for å se til henne, og etter 2 raske sekund kunne jeg se at noe ikke var som det skulle i det hele tatt. Hele halsen hennes var oppsvulmet. Det såg ut som hun hadde svelget to plommer. Jeg ringte 113 uten å vurdere noen andre alternativ. Dette har skjedd før, og da var det rett i luftambulansen. Det gjorde det også denne gangen. Etter en hel natt med prøver, stikk og medisiner fikk både hun og jeg noen timer søvn. Sist fikk vi beskjed om at hun hadde kreft, det slapp vi heldigvis bekymre oss for denne gangen. Men vi venter fortsatt på svar fra prøvene de tok av henne, kyssesyken var en av tingene de var på både redde for og ganske sikker på hun hadde. 

Foreløpig er Emma Noranda kommet i god form, men vi tar noen forhåndsregler mens vi venter på prøvesvar. Sist fikk vi høre at det var kreft, heldigvis var vi heldige denne gangen, for de prrøvesvarene er kommet, men når det står på og barna er syke er det bare om å gjøre å holde ut. For man blir så utrolig redd og bekymret før man faktisk vet hva som er gale. Vet man hva som er gale er det mye lettere å forholde seg til sykdom. Det verste er å ikke vite! Akkurat nå vet vi ikke hva som var gale, men hun er i mye bedre form og det er det vi fokuserer på akkurat nå! 

Følg med videre på 

Snapchat: iki83

Instaram: HER og HER

Facebook: HER



 

 

FORMBILDE ETTER KUN 7 UKER!!!

  • 29.01.2017 - 14:32

Jeg postet endelig et innlegg i natt som jeg har hatt liggende noen uker klar til å poste... uten å ha klart det. Men nå som det er ute er det bare å sette i gang igjen, og mye har skjedd. En av tingene er forandringen i kropp og sinn etter 7 uker på Lene Alexandra sitt Bikinifitness Team LA Lifestyle. Med rein mat, trening og vilje til å gjøre en forskjell for at jeg skal bli en bedre utgave av meg selv, så har jeg kommet så mye nærmere mot målet.

Noen av tankene for at jeg klarer å prestere ønsker jeg å dele med dere lesere...

For meg er det viktig å ikke konkurrere mot andre enn meg selv. Det er også viktig å ikke sammenligne meg med alle andre. Jeg er kun meg, jeg har opplevd det jeg har opplevd, jeg har vært igjennom ting andre ikke har, jeg har andre forutsetninger mot å nå målet og kroppen min responderer på andre måter enn de jeg hadde villet sammenligne meg med. Det viktigste av alt, jeg må ønske en endring og jeg må selv gjøre noe med det! 

Å endre livsstil er ikke gjort på en dag, heller ikke 7 uker (selv om bildene viser stor endring). Å endre livsstil handler like mye om å endre takene, innstillingen og samvittigheten. For sprekker kommer, både i trening og kosthold. Sykdom setter deg på vent og følelsen av å mislykkes på alle plan kjenner man på ofte. En oppkjøring mot bikinifitness konkurranse har ingenting med livstilsendring å gjøre. Det er en sport, som all annen idrett, toppidrett! For da må man prestere, uten feil og med alle sanser og all vilje både fra deg selv og de nærmeste 110% hele veien. Livstilsendring er noe man skal kunne leve etter uke etter uke, mnd etter mnd og år etter år! 

Livstilsendring er å kunne ha en plan, en plan for å komme seg ut å bevege deg, en plan for å kunne ta de sunne og gode valgene fremfor de usunne. Livstilsendring er å kunne kjenne forskjell på "rom" for å forandre planen, for så å komme tilbake på rett spor, UTEN å sitte igjen med følelsen av dårlig samvittighet, tanken om at alt er bortkastet og en selvfølelse = 0 NADA NOTHING ZERO

Klarer man å endre tankesettet og synet på seg selv og hva man allerede HAR fått til og HVA som faktisk gir den gode følelsen og strømmen av endorfiner, ja DA HAR DU KLART DET, da er livsstilsendringen på god vei til å lykkes. 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg har akkurat vært syk, jeg har hatt syke barn som har vært både hjemme i to uker og på sykehuset. Det har blitt endring i planene, endring i kosthold og endring i treningsmengde. Jeg har kjent på følelsene av å ikke mestre, ikke prestere, ikke være god nok og at alt har vært bortkastet. Men det er da jeg må si til meg selv at jeg er flink, se meg i speilet og se på bilder, alt jeg faktisk HAR fått til. Livstilsendring er en måte å leve på, men med rom for forandring når det trengs. Vil man det hardt nok og ønsker man seg ikke tilbake dit man var, så er det bare å fortsette i det gode sporet med den gode følelsen, mestringen, gleden og endorfiner man hadde like før forandringen startet. Det har jeg faktisk klart for først gang, og jeg kjenner meg lettet, glad og stolt. 

Håper dere fikk litt å tenke på, litt ekstra motivasjon og litt ekstra guts til å enten sette i gang, eller fortsette der dere slapp. For kan jeg...... SÅ KAN DU!

Følg meg på Snapchat: iki83

Instagram HER og HER

Facebook HER

 

femhjerter

En litt anderledes mammablogg. Mamma til fem, fire på jorden og en i himmelen. Spiller ishockey, trener og står mye på ski. Prøver å leve et sunnere liv med diabetes 1. For kontakt: iki83@icloud.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits